Da har det gått over en måned siden jeg sist skrev innlegg som bare viser hvor unaturlig det er for meg, men jeg forsøker å komme i gang igjen.
Jeg lever. For de som fikk det med seg så har det vært krig her i gården. Hyggelig var det å få meldinger fra folk utenfor landet som ønsket å vite hvordan det gikk med meg i løpet av konflikten. Til de mest bekymrede svarte jeg ofte med at jeg var så trygg som overhode mulig her i Jerusalem for Hamas ville ALDRI sende raketter over byen. Den er for hellig for selv ekstremister. Jeg hadde nettopp beroliget noen med dette svaret og stod ute og hengte opp nyvaska klær til tørk da sirenen lød over byen. Det tok noen sekund før jeg ble klar over at dette ikke var noe av de sirenene som man vanligvis kan høre fra ambulanser, eller annet som kan komme ut av en moské. Da var det bare å løpe ut av leiligheten, ned trappa i følge av naboene med deres barn på slep og inn på bomberommet. På vei ned hørte jeg et drønn langt unna som bekreftet at dette ikke bare var en øvelse.
Så dramatisk som det kan høres og oppleves er det ikke noe mer man kan gjøre etter man har kommet seg inn på bomberommet. Så der satt vi og venta. For meg var det ikke mulig å bli redd for plutselig utbrøt en av naboene "MARIA! I didn't see you there! How are you? Did your Mother and sister enjoy their visit?" Mens nabogutten, som for ikke så lenge siden hadde lært å gå, gikk rundt og lo høyt og smilte til alle og en hver.
Det som kanskje satt igjen var nok ikke det å ha sotte i bomberommet pga av en sirene, men at sirenen faktisk hadde gått over Jerusalem. At Hamas faktisk hadde sendt en rakett mot Jerusalem. Men livet gikk videre som det alltids gjør i dette landet, selv etter verre angrep. Det er en av sidene ved den Israelske mentaliteten som jeg beundrer på det sterkeste; deres vilje til å leve videre. Å ikke la seg skremme. Hverdagen vil og skal fortsette. For om alt skulle stoppet opp hver gang det skjedde noe i her i landet så hadde de ikke eksistert den dag i dag.
Ikke så veldig lenge etter satt jeg ute i byen og leste en bok da sirenen igjen lød over byen. Denne gangen, uten å vite hvor nærmeste "shelter" var, fulgte jeg heller noen mennesker inn til en kiosk. Om en rakett hadde truffet i nærheten tror ikke jeg at det hadde vært det safeste stedet å være med alle vinduene, men da har man iallefall gjort et forsøk. Heller ikke der var det mulig å bli noe særlig redd. Flere mennesker strømmet inn i kiosken etter oss og kioskinnhavern uttrykte stor glede og stolthet for at vi hadde valgt akkurat HANS kiosk. Han spurte om ikke det var noen som skulle ha noe å drikke eller spise nå som vi alikevel var der. Life goes on, and so must the business!
Våpenhvile fulgte og det har det vært siden. Det jeg sitter igjen med nå er merkelig nok hvor "hjemme" det kjentes da krigen startet. Det var som om en brikke fra mitt "gamle Israel" falt på plass. Det Israel jeg kjente fra før som jeg hadde levd i som liten hadde jo vært i krig. Intifadaene farget livet, men stanset det aldri.
Nå er det Desember, tempraturen har sunket så vi ikke lengre kan gå i sandaler og t-skjorte hver dag, men det eneste som foreløpig faller fra himmelen er regn. Og når det gjelder julestemning så er det noe du må jobbe for sjæl. For det er ikke noe du kan kjøpe i en butikk.
Over og ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar