Den store forsoningsdagen

I omkring 24 timer har nesten hele Israel stått stille. Butikkene og bankautomatene stengt, transporten stått stille, bilveiene blokkert. Store deler av landets og verdens jøder har ikke spist eller drukket noe på omlag et døgn. Det er "Yom Kippur", den store forsoningsdagen. Dagen man ber Gud om nåde og frelse fra sine synder og overtredelser.

Av alle helligdager er denne den aller helligste. Selv de sekulære velger å holde den, og tallene på oppmøtet i synagogene er skyhøye. I følge den jødiske tradisjonen skriver Gud ned alles skjebne i livets bok på "Rosh Hashannah" (Jødisk nyttår) men segler den ikke inn før uken etter på "Yom Kippur". Derfor brukes denne dagen til å be, angre, gi til veldedighet, og ofre kyllinger for til slutt å håpe at Gud har tilgitt den enkelte.

Jeg kjenner på takknemligheten over å få hvile i at Jesu offerdød på korset har vasket meg ren i hans blod, en gang for alle, så jeg slepper å ofre kyllinger år etter år og håpe på at Gud tilgir meg det gale jeg har gjort.

Når Gud ser på meg på den siste dag, ser han ikke mitt liv, ikke en kyllings liv, men Jesu plettfrie liv.

Seks dager skal du gjøre arbeidet ditt. Men den sjuende dagen skal du hvile..

Om litt skal Andreas og jeg ned til min noen gamle venner for å feire shabbaten. Sist fikk vi servert gefilte-fish, en typisk starter ved shabbats måltidet. Jeg "glemte" å informere Andreas om hva dette innbar, men jeg syns han beskrev det godt etter sitt første møte med "kultur-retten":

"Fiskeslam trøkka sammen til fiskekaker servert med kald manetsaus."

Dog varte de ukontrollerte grøsningene ikke lenger enn til vi fikk servert en stor porsjon deilig suppe, etterfulgt av et heldekt bord med 5-6 forkjellige sorter av kinamat. Det sist nevnte vil vel ikke sies å være "typisk". Selve hovedretten er det visst ikke så viktig med, så lenge man har gefilte-fish eller noe sånt først.

Høffelige som vi prøver å gi oss ut til å være spiste vi alt vi fikk. All den gefilte-fishen og maneten som var forventet, HELE den ferdig porsjonerte suppen, litt av alt som var av kina-mat som vil si A LOT. Finalen besto av et generøst kakestykke. På dette tidspunktet begynte jeg å lure på om det var fødsels rier jeg kjente. Noe som magestørrelsen ikke kunne motsi.

Så nå er vi spente på hva denne kvelden vil by på!

Ellers er det ufattelig hyggelig å gå i nabolaget på fredagskvelden og høre snakk, latter og sang fra nesten alle verandaene der det holdes måltid med enten kjerne- eller storfamilien. Hviledagen blir noe helt annet enn det man er vandt med i skandinavia. Butikkene stenges tidlig på fredags ettermiddag, bussene og trikkene slutter å gå. Du trenger ikke være ultraortodoks før du holder deg unna både telefonen og lysbryteren på hviledagen.

Det legger seg virkelig en egen ro over Jerusalem denne ene gangen i uken.

"Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeide han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte."     1 Mos 2 : 1-3

Tid for torsdagskos

Da har helgen dalt over oss i kanaans land. Ja, for her er torsdagskveld den nye fredagskvelden. Forvirrende? Prøv søndag som den nye mandagen. Da føler man seg snytt!
Nå drar vi frem vannpipa, setter oss på verandaen og blåser søte røykskyer mot Jeriko..

Dette året i Jerusalem

For ca tre uker siden ankom jeg og Andreas Israel. Det kjennes ut som flere måneder. Iallefall to.

Sammen har vi kommet godt i gang med vår voluntør-tjeneste på Caspari Center. Våre arbeidsoppgaver varierer mellom å ta ut søpla, ha anvaret for biblioteket og assistere ved seminarer og annet som er i regi av Caspari. Vi trives godt begge to as far as i know.

Ellers er det å ta til seg alt av språk og kultur. Det har vært besøk av gamle kjente som barnehagetanten Yona, venner som dateres tilbake til da vi bodde her som familie (1993-2002). Det har også vært opptill flere møter med unge kristne jøder og arabere som Andreas kjenner fra "Bridge-Builders".

ANdreas har begynt med privatlærer i hebraisk og jeg skal forhåpentligvis begynne med Ulpan (språkkurs) i Oktober. Dog, merker jeg at språket kommer krypanes sakte men sikkert tilbake.

Vi smaker begge i det minste én gang på alt spiselig, Andreas fortsetter deretter videre med andre porsjon av det aller meste untatt gefilte-fish.

Han har lagt sin elsk på hummus, Baklavah og halva. Ellers er falafel og shwarma populært hos begge.

Det er tørt og gradene ligger for det meste rundt tredve.

Tror jeg kan trygt si at vi begge har blitt (enda mer) glad i Jerusalem.